Bakgrunn
TRYGGE BYER - En samfunnsfloke
Ungt utenforskap er en samfunnsutfordring med alvorlige konsekvenser, som økt ungdoms-kriminalitet og rekruttering til kriminelle nettverk. Økende sosiale forskjeller skaper følelse av urettferdighet og maktesløshet samtidig som mangelfull integrering bidrar til radikalisering og parallellsamfunn, som igjen truer samfunns-tryggheten og demokratiet.
Summen av alt dette blir en sosial risiko og en kompleks samfunnsfloke som våre nabolag og lokalsamfunn ikke kan overlates til å løse alene. Vi har jobbet for å utvikle løsninger som kan bidra til å løse den delen av samfunnsfloken som handler om arkitektur og byutvikling.
Politiet, ved Christina Rooth, utfordret arkitekter og utbyggere med budskapet: «Slutt å bygge åsteder». Dette satte fokus på spørsmålet; Hva er kriminalitetsforebyggende arkitektur og byutvikling? Svarene finnes antageligvis i et bredere fagfelt hvor man kombinerer sikkerhet og fysiske omgivelser, med forståelse av sosiale forhold, bærekraft og økonomi.
Trygghet i byen handler ikke bare om overvåkning, politi og sikring, men også om hvordan folk faktisk opplever byen. Vi tror en trygg by skapes når innbyggerne blir hørt, får delta i utviklingen og ser at myndighetene samarbeider for positive endringer.
Kanskje må vi også styrke fellesskapet? Med nabolag der folk selv tar eierskap til tryggheten og bygger opp det de ønsker å se mer av – som en motstandskraft mot det som skaper frykt.
Trygghet kan ikke vedtas, men vi kan forsøke å forstå det bedre gjennom ulike gruppers perspektiv – fra kvinner, barn og eldre til andre marginaliserte. Ser vi byen gjennom deres øyne, kan vi finne løsninger som skaper trygghet for alle – fysisk, sosialt og gjennom bedre samarbeid. Med dette som bakteppe kom ideen om å sette i gang samarbeidsprosjekt Floke - En tryggere by for alle.
I dag deler vi resultatet av samarbeidsprosjektet. En visjon vi kaller Trygge Byer som ser for seg byer som er trygge, inkluderende og bærekraftige – byer der alle har mulighet til å leve gode liv.
For å nå dit må vi tenke nytt om hvordan vi utvikler offentlige rom og nabolag. Ikke bare om fysisk utforming, men også om relasjoner, tillit og reell deltakelse. Vi må samarbeide på tvers for å fremme en helhetlig tilnærming til trygghet. Dette krever innsats fra både politikere, forvaltning og oss alle. Sammen.
TRYGGE BYER - En samfunnsfloke
Foreningen Innoarch (Grape, OsloMet m.fl.) i samarbeid med Æra og deres flokeprogram tok initiativ til en felles innsats for denne utfordringen, bygget på felles fagkompetanse (design og arkitektur) og ikke minst erfaring med komplekse innovasjonsprosjekter og byutvikling. Men design og arkitektur er ikke nok til å løse hverken denne eller andre floker alene, så prosjektet mobiliserte flere deltagere på tvers av sektorer til en felles samskapingsprosess.
Oslobygg og Entra var hovedpartnere fra starten av, så ble Politiet, OBOS, Aspelin Ramm, Bjørvikaforeningen, DOGA og Sparebank1 Eiendom en del av prosjektgruppen. Etterhvert ble også Oslo kommune sterkt representert med Plan og Bygningsetaten, Bymiljøetaten Velferdsetaten/Salto samt bydelene Gamle Oslo og Grorud. Etterhvert har også andre samarbeidspartnere kommet til og gruppen ser etter flere partnere for realisering av prosjekter framover.
Hva er utfordringene med dagens (arkitektur og byutviklings) praksis?
Ingen prøver å bygge "åsteder", men dagens praksis innen arkitektur og byutvikling står overfor flere strukturelle og kulturelle utfordringer som gjør det vanskelig å møte de komplekse behovene til dagens byer og samfunn.
Mange av utfordringene bunner i en sektorpreget arbeidsform, der fagdisipliner, forvaltningsnivåer og interessegrupper jobber parallelt – snarere enn sammen.
1. Fragmentering og silotenkning
Arkitektur og byutvikling involverer et bredt spekter av aktører: arkitekter, ingeniører, planleggere, politikere, eiendomsutviklere og ikke minst innbyggerne selv. Likevel er samarbeid ofte preget av silotenkning, der hvert fagfelt arbeider med sine egne mål og verktøy, uten en felles forståelse av helheten. Dette gir prosjekter som mangler sosial forankring og helhetlig kvalitet.
2. Lineære prosesser i en kompleks virkelighet
Mange utviklingsprosesser følger fortsatt en lineær prosjektlogikk – fra plan til bygging – uten rom for iterasjon, testing eller justering underveis. Dette står i kontrast til den virkeligheten byer står i, preget av sosial kompleksitet, økologiske hensyn og motstridende interesser. Når prosessene ikke tar høyde for kompleksitet, blir løsningene ofte forenklede.
3. Mangel på brukerinvolvering og sosial innsikt
Brukere – særlig sårbare grupper – blir sjelden invitert inn tidlig nok eller på reelle premisser, det krever ressurser som ofte mangler. Når sosiale perspektiver kommer inn for sent, har mange beslutninger allerede blitt tatt. Resultatet er byrom og bygg som ikke oppleves som trygge, inkluderende eller relevante for alle.
4. Estetikk og økonomi prioriteres foran sosial bærekraft
Estetiske og tekniske kvaliteter – og ikke minst økonomisk avkastning – har tradisjonelt hatt forrang i både offentlige og private byggeprosjekter. Sosial bærekraft og opplevd trygghet blir ofte sett på som “myke verdier” som ikke sikres gjennom reguleringsprosseser. Dermed blir de nedprioritert i prosjektenes beslutningsgrunnlag.
5. Manglende verktøy og kunnskapsgrunnlag
Det finnes få konkrete verktøy for å måle og arbeide systematisk med sosial bærekraft, opplevd trygghet og nabolagskvaliteter. Uten data og metodikk er det vanskelig å argumentere for tiltak som fremmer det sosiale – og like vanskelig å evaluere resultatene.
Vi trenger en ny type samarbeid(?)/praksis(?)
Offentlige rom er hjertet i byen og nabolagene. De fungerer som samlingspunkter for med-borgerskap, sosialt liv og demokratisk deltakelse. I offentlige rom møtes mennesker på tvers av forskjeller – og nettopp derfor er trygghet i disse rommene en forutsetning for en god by.
Det bygde miljøet og de sosiale strukturene i byen påvirker i stor grad både faktisk og opplevd trygghet. Opplevelsen av trygghet handler ikke bare om fravær av vold og kriminalitet, men også om tilhørighet, respekt og muligheten til å være seg selv.
Tradisjonelle sikkerhetstiltak som overvåkingskameraer og fysiske sperringer kan bidra til å håndtere risiko, men gir ikke nødvendigvis større opplevelse av trygghet. Tvert imot kan slike tiltak virke ekskluderende og gi en følelse av frykt og kontroll. For å utvikle trygge byrom i Oslo må vi derfor tenke helhetlig: trygghet skapes i samspillet mellom det fysiske, det sosiale og det organisatoriske. Det handler ikke bare om å beskytte, men om å bygge relasjoner, tillit og tilhørighet.
Dette peker på behovet for nye metoder og samarbeid på tvers av fag og sektorer. Å skape trygge byrom er et komplekst arbeid som krever tverrfaglig samarbeid, lokal forankring og et langsiktig perspektiv. Når vi utvikler byens rom og strukturer med mennesker i sentrum, kan vi legge til rette for fellesskap, deltakelse og trygghet – for alle. Slik kan vi sammen utvikle nabolag der alle føler seg hjemme.
I utviklingen av trygge byrom har arbeidsgruppen identifisert tre sentrale fokusområder som er avgjørende for å skape en helhetlig opplevelse av trygghet: det fysiske, det sosiale og det opplevde.
Et nytt bredspektret "blikk" på utfordringen
Tre tverrgående fokusområder som må ivaretas: Det sosiale og det fysiske, som sammen skaper den opplevde tryggheten.
Disse tre fokusområdene er integrert i utviklingen av trygghetsmodellen. Behandles de samtidig, skapes et helhetlig utgangspunkt for trygghet som både oppleves og forstås av alle innbyggere, uavhengig av bakgrunn, kjønn eller alder.
Det fysiske miljøet omfatter de fysiske strukturene i byen – bygninger, offentlige rom, gater, natur og infrastruktur – som setter rammen for hvordan mennesker beveger seg og interagerer med omgivelsene. Dette fysiske miljøet er en grunnleggende faktor som påvirker hvordan trygghet oppleves. Det handler om hvordan rommene er utformet for å fremme åpenhet, tilgjengelighet og mulighet for sosial interaksjon.
Det sosiale Det sosiale handler om levevilkårene i byen og i nabolaget – hvordan mennesker bor, møtes og lever sammen. Sosiale forhold som nabolagstilhørighet, tillit og sosial interaksjon påvirker i stor grad hvordan trygghet oppleves. Når folk kjenner hverandre, møtes på tvers av ulikheter og føler seg som en del av fellesskapet, styrkes både tilhørighet og trygghet. Et mangfoldig og inkluderende nabolag legger til rette for gode relasjoner og reduserer opplevelsen av utenforskap.
Det opplevde er individuelt og resultatet av samspillet mellom det bygde miljøet og det sosiale. Hvordan mennesker faktisk opplever tryggheten i sine omgivelser, kan variere sterkt – selv i samme fysiske rom. Opplevelsen påvirkes av sosiale forhold, personlig bakgrunn, historikk, kulturelle referanser og følelsen av inkludering eller utestengning. Trygghet handler derfor ikke bare om hva som er til stede fysisk, men om hvordan rommet og samfunnet rundt oppleves av den enkelte.
En anerkjennelse av helheten (systemet)
En av konsekvensene av å utvide perspektivene i arbeidet med samfunnsutfordringer er møtet med "systemet"- Altså de etablerte strukturene som rammer inn praksisen vår.
Det kan være institusjonelle strukturer, regelverk og praksiser. Noen av disse strukturene er også vaneatferd- "det er bare slik vi gjør det her!". Dette er gjerne sammenvevde strukturer som har fått etablere seg over lang tid, og som, i de fleste tilfeller, har gode og logiske rasjonaler ved seg.
Likevel hender det at slike strukturer i våre system ikke lenger er formålstjenelige– De klarer rett og slett ikke gjøre jobben godt nok i møte med de nye utfordringene.
Da er det avgjørende at vi får anledning til å forstå og utforske dagens praksis i lys av det større bildet, slik at vi sammen kan avdekke mulighetsrom for positiv endring- som samtidig ivaretar viktige samfunnsfunksjoner, på en bærekraftig og rettferdig måte.
Vi kan finne hjelp i systemtenkingen og -teorien for å jobbe med denne type kompleksitet.
Kan vi utfordre praksisen i dagens system?
Trygghet som utfordring er komplekst og det kan oppleves uhångripelig. Problemstillingene vi står i overskrider en enkelt løsning, aktør eller en sektor alene. Utfordringen er altså systemisk.
For å kunne endre slike sammenvevde utfordringer må vi ha et helhetsperspektiv for å oppnå ønsket samvirkende effekt av initiativ vi er en del av, som oftest i et partnerskap med andre aktører. Ut over denne sammenvevdheten kjennetegnes det hele av ansvarsspredning og høy grad av gjensidige avhengigheter.
Det kan oppleves fastlåst, både mentalt og i praksis.
Ved hjelp av systemtenking søker vi å forstå og løse opp i komplekse utfordringer ved å utforske samspillet og relasjonene mellom alle disse delene i byutvikling- gjennom rammeverk og verktøy forankret i systemteorien.
Systeminnovasjon kan forstås som en endring i systemets atferd og dynamikk, der både teknologiske, institusjonelle og sosiale elementer påvirker hverandre.
For å få til et slikt systemskifte, må vi først forstå at denne “systematferden” er et resultat av en mengde interaksjoner mellom ulike aktører, regler og strukturer som kan endres ved å justere insentiver, normer og teknologiske rammebetingelser.
Uten atferdsendringer på individ- og samfunnsnivå vil derimot teknologiske endringer ikke være tilstrekkelige i møtet med samfunnsutfordringer som trygghet i byutvikling.
Menneskelig atferd må derfor vurderes som en sentral komponent i systemendring, ettersom holdninger, vaner og motiver formerhvordan teknologier tas i bruk og hvordan samfunnet responderer på endringer.
For å endre systemet må vi forstå det
...og for å forstå det hjelper det å avtegne det slik vi mener det er, sammen. Det blir et felles kart vi kan navigere og være omforente om.
Kartleggingen innebærer å lage rike skisser som illustrerer relasjoner, mønstre og interaksjoner innen et system. Kombinerer kvalitativ og kvantitativ data og inkluderer ulike perspektiver for å gi en helhetlig oversikt over systemet. Prosessen legger til rette for dyp forståelse, avdekker skjulte forbindelser, og støtter samarbeid og dialog aktører. Dette gjør gigamapping til et kraftfullt verktøy for å jobbe med flokete problemer og systemiske utfordringer.
Etter å ha skissert ut kjempekartet kan det anvendes som analytisk, såvel som skapende verktøy. Vi brukte en såkalt ZIP prosess* for å identifisere utfordringer og utforske mulighetsrom for intervensjon og ønsket endring:
Z: Zoom inn! Sirkle inn ulike områder på kartet hvor det er behov for mer dybde og detaljering. Tegn eller fyll inn om dere har erfaring å dele
P: Problem (eller Potensial). Tegn inn et punkt eller område i systemet, hvor det finnes utfordringer eller tydelig rom for forbedring.
I: Intervensjon, Idé og Innovasjon. Tegn inn og beskriv første tanker om hva vi kan gjøre for å bedre P-punktene.